Litt Teknisk Info

Radio Melbu sender på FM 105,7 Mhz fra Elverhøy på Melbu, signalet som mater Storheia og blir der fra sendt ut til Hadsel Kommune på FM 103,6 Mhz.

Vi har et dekningsområde fra Gimsøya i sør til Åholmen på Andøya i Nord. Man kan i tillegg hente inn Radio Melbu på Hamarøya i e lite område.

Radio Melbu fikk bygd ut sitt nett i 1988 fra å bare dekke Melbu og omegn, til å dekke hele Hadsel kommune.

Utenom våre sendinger ønsker vi være den kanalen som gir deg som lytter den beste og varierte musikken.

Tekst om oss som sto i lokalavisa for Innlandet

Radio Melbu – en mediebedrift med lokal forankring

Av : Sverre Tåga – ansvarlig redaktør

Det er nå gått over 21 år siden Radio Melbu startet opp sin første sending som var 6. februar 1985. Allerede året før hadde de første forberedelsene blitt gjort for å få igangsatt en nærradio; den gangen primært for nærområdet Melbu. Det var med bakgrunn i at det var igangsatt et Nærmiljøprosjekt på stedet med blant annet bygging av samfunnshus at en så behovet for informasjon om prosjektet.

Personer som var knyttet til Melbu yrkesskole sto sentralt i selve etableringen og driften av radioen de første årene. Mye av utstyret som ble brukt den gangen ble utlånt fra yrkesskolen, og uten ressurser derfra hadde det sannsynligvis blitt vanskelig å få til oppstart av en nærradio.

Siden oppstart har det vært en kontinuerlig utvikling av radioen. Økonomisk gikk det over all forventning først på 1990-tallet. Vi følte den gangen at vi kunne ansette folk for å ta seg av den daglige driften. I en periode var det opp til tre faste ansatte i radioen foruten en stab av frivillig som tok seg av sendinger på kveldstid.

Det ble også etablert en egen redaksjon på Innlandet som laget radio og som  sendte over sendernettet til Radio Melbu.

Imidlertid gikk det ikke mange årene før økonomien viste negativ tendens. Det kostet for mye å ha faste ansatte. Radioen så det som eneste mulighet å gå over til frivillig drift igjen etter en periode på 5 – 6 år med blant annet fast ansatt redaktør. Fra sommeren 1997 gikk driften helt over til frivillig basis igjen.

For å kunne drive radioen med en produksjon på 6 – 8 timers sendetid pr. uke, kreves det et driftsbudsjett på om lag kr. 300.000,-.pr. år. Økonomisk har dette holdt takket være nøktern drift og måtehold hva angår nyinvesteringer.

Radiobingoen gir det største bidraget til radioens økonomi. Vi har imidlertid merket en nedgang av denne inntektssida to siste årene. Dette har medført at vi må se på andre inntektsmuligheter for å holde den drifta som vi har i dag. Det koster oss nærmer kr. 25.000,- pr. måned holde det gående. Vi forsøker nå å få inn mer støtte i form av frivillig lytteravgift blant de lyttere vi har i vårt dekningsområde.

Den frivillige staben som utgjør ca. 20 personer gjør en kontinuerlig innsats for å holde sendingene i gang. Vi tror mange av kommunes innbyggere er kjent med oss, og lytter jevnlig på Radio Melbu. For 2006 regner vi med å kunne sende ca. 400 timer med egenproduserte sendinger.

En del av vårt tilbud er at vi også har en egen hjemmeside på www.radiomelbu.no.  Her kan en få oppdatert programoversikt samt en rekke andre opplysninger om oss.

22.03.2006

Fredagsgodt av Ronny Johansen

Dette er en reportasje om hvordan en nattsending blir til. Skrevet av Ronny Johansen, som fulgte oss under produksjonen av en nattsending. 10.11.2004

Fredagsgodt

For noen år siden satt en gammel dame fra distriktet å hørte på radio mens hun strikket. Plutselig boret hun den ene strikkepinnen inn i radioens høyttaler flere ganger. Det ble både smell og blårøyk og reaksjonene lot ikke vente på seg.

– Bæstemor, ka det e du gjør? utbrøt dattersønnen i huset.

– Det e folk i radioen, å det ska det ikkje vær! konkluderte gamla, tydelig stolt av å ha satt en stopper for uhyrligheten.

Klart det er folk i radioen. Bli med på nattsending i Radio Melbu, så får du se.

Det er en helt vanlig fredag i april. Våren er kommet og det kribler i kroppen.

– Du får vente til freddan!

Reklamebudskapet oser av forventning om belønning etter en tøff uke, med eller uten mild ost. Noen lader opp til en tur på byen, andre slapper av med TV. Men i nedslagsfeltet for Radio Melbu, i Hadsel Bø og Sortland, sitter en trofast lytterskare og venter på at klokka skal bli ti på kvelden.

Endelig freddan! Endelig kveld. Sekundene tikker sakte mot ti. I studio sitter kveldens programleder Berit Øraker og ser over sendeplanen.
Blikket hennes speiler tankene; ”har æ alt klart?”
En navnløs instrumental kjenningsmelodi på marimba (xylofon) bass og diverse, danser lett utover eteren. Hun trekker pusten dypt. Et rødt lys tennes på veggen i studio.

– God kveld fra Radio Melbu. Vi ønska dåkker hjertelig velkommen til denne fredagens nattsending.

Hun presenterer de øvrige medarbeiderne; som er tekniker Alf Martinsen og telefonvakt Kirsten Myrvang. I kveld skulle Berit egentlig hatt med seg gammelpop-general Viggo Anderssen som makker i studio, men han måtte melde avbud på grunn av sykdom. Som seg hør og bør får han kveldens første hilsen, med ønske om snarlig bedring.

– Vi har tænkt å sætt denne nattsendinga i vårens tegn. Det e håp, vi nærma oss sommar, og vi vil gjærna hør om registrerte vårtegn fra dåkker lyttera, oppfordrer Berit, før hun presenterer kveldens øvrige program.

Spennvidden er stor. Klassetur til London og Scarborough for åttende og niende klasse fra Strønstad skole. Intervju og smakebiter i forbindelse med et lokalt bluesband som har gitt ut egen CD. Litt fotballprat og litt ski. Lekang skilag fyller nemlig 50 år, og det får ikke gå upåaktet hen. Konkurranser, meldinger, hilsninger, og mye fin musikk. Og sist, men ikke minst, et innslag om det sikreste vårtegn av alle; motorsyklene som er tilbake på veiene. 

– Da vil jeg som vanlig oppfordre dere lyttere til å ringe inn meldinger og hilsener. Telefon-vakta Kirsten sitter klar til å ta imot, innbyr Berit, før hun gjennom sitt studiovindu nikker til Alf i teknikken, som sender kveldens første melodi på lufta.

Tonene fra Mark Knopflers ”Cannibals” feier utover eteren. Den swinger skikkelig. Det er så en kan fornemme hvordan lytterne tramper takten med dansefoten. Mens Knopfler river i fra seg på gitar og sang, planlegger Berit og Alf neste trekk over høyttalerne i studio og teknikerrommet.

– Et halvt minutt igjen av denne, avbryter Alf

Det blir stille mellom dem. I studio trekker Berit pusten dypt. En knasende cymbal forteller at ”Cannibals” er forsynt. Rødlyset tennes. Hun er på lufta igjen. I denne sekvensen forteller hun at radio blir stadig mer populært. Et oppslag i Lofotposten melder om en formidabel økning antall solgte radioer. Over åtte millioner er solgt de ti siste årene. Det betyr en årlig tilvekst på fire radioer per husstand. Berit ber lytterne telle opp og sjekke om de har mange radioer og som vanlig lar ikke responsen vente på seg.

– Kæm i guss navn e det æ snakka me?! utbryter Kirsten, himmelfallen.

En  trofast innringer fra Strønstad har hatt opptelling.

– Over tjue radioa sei du? Hun tror knapt det hun hører og ber ham vente, mens hun iler inn til sin samboer Alf i teknikken. Kirsten vil ha innringeren på lufta direkte. Men det vil ikke Alf , for i studio er Berit i full gang med nytt innslag. Dessuten er det klart for et avtalt telefonintervju med brannsjefen om bråtebrenning. Utover i sendinga kimer telefonene stadig tettere, og når konkurransene bringes på bane, er det ikke måte på respons. På det verste, eller skal vi si det beste, ringer det så intenst at Kirsten ikke har mulighet til å rekke over alt. Det kimer på to linjer, og på bordet ligger en mobiltelefon og rister og ynker seg. Da må også Alf  trå til. Men ingen sure miner av den grunn. Tvert imot. De liker responsen, for da vet de at lytterne setter pris på dugnadsinnsatsen deres. Det vanker både ris og ros. Belønningen får de når det vanker ros og det oppstår morsomme episoder, slik som når et av spørsmålene i kveldens konkurranse skulle besvares. 

– Anne Grethe Preuss, ivres det ut av telefonen, uten at innringeren har tatt seg tid til å presentere seg.

– Nei så hyggelig! Kirsten Myrvang i Radio Melbu her, svarer telefonvakta, før begge braser ut i latter.

Brannsjefen i Hadsel, Jens-Are Johansen, har fått blåveis! Ikke fra sinte bråtebrennere som har fått påpakning for manglende tillatelse. Nei da. Blåveisen spirer hjemme i hagen hans på Børøya. Hvitveisen også for den del. På slutten av telefonintervjuet om bråtebrenning, som gikk på direkten, ble også han spurt om vårtegn. I teknikken kaster Alf et halvt øye bort på mikserbordet der sendeplanen ligger. Den er nesten like minimal som årets bademoter for nudister. Men han har full kontroll der han sitter godt tilbakelent i kontorstolen. Alf trykker på knapper både på mikserbordet og PC-en. Rødlyset i studio slukkes og fra spor to på CD’en synger Marianne Krognes ”Nå må du stå opp!” Men Alf står ikke opp. Like tilbakelent som før gir han beskjed til programleder om at Aksel Berg og Tor Jensen fra Lekang Skilag sitter på kontoret og venter. De er begge ildsjeler i laget, og hva kan vel passe bedre enn et direkte innslag med brennende skientusiaster for å følge opp intervjuet om bråtebrann?

– Ring Strønstad! Ho må æ snakk me først! befaler studioverten over høyttalerne.

Hun prøver å balansere innslagene både i forhold til kjønn og geografi, og hun får det som regel som hun vil. Åtte elever og reiseledere fra Strønstad skole skal til England, før skilagsgutta slipper til i kveldens første live-innslag. Innen de slipper ut av studio igjen, er det ny konkurranse på gang og mer musikk Nå er det Michael Jacksons tur med ”Black or white”. Sprekingene fra skilaget griner litt på nesen. De vil heller høre en låt av Harry Brandelius (?) De liker ikke Jackson. Han er vel ikke medlem av skilaget, så da så.

Et ferdigprodusert innslag med det lokale bandet ”Bluesifer” tillater en kaffepause midtveis i sendinga. Alf trykker på knappen, og PC-en i teknikerrommet overtar styringa et kvarters tid. Dugnadsgjengen fortjener en pause. Flere timers forberedelser før sending ligger bak dem og det er enda en stund til klokka er halv ett, og de kan runde av. Alt som skjer i Radio Melbu er basert på dugnad, ellers ville det neppe gått. Det koster både tid og penger å drive radio. Rundt 300 000 kroner, og utallige timer med frivillig innsats. Betaling får de gjennom lytternes respons, tilhørighet og den gleden som ligger i å gjøre noe for andre. Det blir en slags positiv egoisme.

– Jeg liker å utvikle noe som andre kan ha glede av. Dessuten får jeg jo holdt ved like mitt tidligere yrke som radio/TV-reparatør, forteller Alf.

Han har ikke regnet på hvor mange timer frivillig innsats han bruker, men antar at det går med rundt 500 timer i året. Det tilsvarer tre måneders full jobb. Ikke all tid brukes i radioen, noen timer går til amatørteateret og andre oppdrag. Alle er de enige om at det er viktig være en del av et aktivt miljø.

– Her må alle ta ansvar, sier Berit. Jeg er oppvokst på Melbu, og da føler jeg det er viktig å gjøre noe som bidrar til positiv utvikling av lokalmiljøet.

Mens innslaget med ”Bluesifer” fortsatt spilles, begynner utålmodige lyttere å etterlyse flere konkurranser.

Radio Melbu er nærradio, så nær som bare nærradio kan være. Intet annet medium vil kunne skape en slik symbiose (samliv mellom avsender og lytter) og skape et slikt engasjement som nærradio. Som et apropos til at to av kveldens innslag ble spilt inn på forhånd, husker Berit en episode fra åttitallet. Det var et innslag med den lokale AP-politikeren Magne Krey fra Melbu. 

– Midt under avspillingen av innslaget, ringte en person inn til redaksjonen og ville snakke med Magne.

Innringeren var tydeligvis uenig med herr Kreys uttalelser og ville konfrontere ham på direkten. Berit forklarte at det ikke var mulig, fordi det var et opptak, og at Krey ikke var der. Dette kunne ikke mannen verken skjønne eller akseptere, på tross av gjentatte forklaringer om at dette var et opptak.

– Æ hør han jo på radioen nu! La mæ få han i tale straks! forlangte den påståelige lytter, som til slutt måtte gi seg, om enn noe motvillig. 

Dette med opptak trodde han var en bløff. Han måtte jo tro sine egne ører. Var Magne på lufta så var han på lufta. Et annet luftig minne som gjør nærradio til virkelig nær radio, er fra den første tiden da sendingene kun nådde Melbu og den nærmeste omegn.

– Hadselværing og flykaptein, Ole Holdø, skulle fly over Melbu på tur fra Skagen til Lofoten mens nattsendinga pågikk. Dette visste daværende programvert Tarjei Olsen, minnes Berit.

Da Widerøeflyet passerte over Melbu, blinket det i hundrevis av utelys for å hilse til Ole. Programvertens oppfordring over eteren var tydeligvis oppfattet av melbuværingene.

Klokka nærmer seg midnatt og en nattsvermer kommer på besøk. Nei, det er ikke Anthony Hopkins som skal i studio for å promotere en ny film. Det er bare en helt vanlig sommerfugl som har funnet veien gjennom det åpne vinduet i teknikken, for å minne om at det snart er på tide å lukke vinduet, og runde av for i kveld. MC-rypene Rita og Wigdis har fått markert det sikreste vårtegn av alle, mellom fotballprat og ”nøkler funnet” De uttrukne vinnerne av  kveldens mange konkurranser har fått sine velfortjente CD-er og Radio Melbu-krus. Vårtegn og ny kunnskap om litteratur, skarve-egg og hurtigruta Nordstjernen er tilført både vertskap og lyttere. Hele menyen, godt krydret med god musikk, har satt både danseføtter og sinn i bevegelse. Ukas dessert er straks fortært.

I teknikken gjesper Alf, og sender avgårde nattsendingas siste melodi, som er Art Garfunkels ”Crying in the rain”  Ikke vet jeg hvor Garfunkel befinner seg eller hvorfor han gråter. Men i Elverhøy-gården der radioen holder til, er det bare blide mennesker, og ute blinker tusenvis av stjerner til måneskalken over Haugnyken.